Gå til hovedinnhold

Innlegg

Viser innlegg fra juni, 2015

Den lange veien til solstolen

SOMMERFORTELLING Den lange veien til solstolen Vinden er varsom og himmelens dybde er fargelagt av blånyanser og hvite flekker og duse gråtoner og hjerterytmen følger frihetens takt og vinden blåser litt mer og vekker liv i skylaget og minstemann sitter på bryggekanten og dingler med beina og spiser kjeks og kjølige lapper med syltetøy og ser på sin far som beveger seg mellom matstasjonen og sandstranden og avisen og freden som helgen kan skjenke den seende og sansende og villige, og minstemann svelger biten av sommer, og Stillhetens øy sammenfattes i det ene utsagn, det som er så evig brennbart og barnslig og berettiget, ja, han sier, hvorfor tar du den lange veien til solstolen, pappa , og ettertankens rom skapes blant tiden som går og tiden som kommer og tiden som har vært, de to voksne kjenner snerten i setningen og undres, uten ord, på hvor den korte veien er, den korte veien til solstolen, og gutten drikker litt fra pappkruset sitt og myser med øynene for solen er us

Tiden er en blå stripe

SOMMERFORTELLING Tiden er en blå stripe Den hviskes ut, gradvis, den blå stripen, landet i det fjerne, storbyen, en blå stripe regndråper og solnedgang og natt, de blinkende gatelys er tenåringsjenter som sovner mellom barstolene, fulle som bier i pollineringens siste dans, den blå stripen hviskes ut, sakte og sikkert hviskes den ut, blir borte fra horisonten, borte fra berøringens bristepunkt, borte fra havet og himmelen, og bølgene er hvite og vinden er så kald, så kald, Stillhetens øy klinger som før, å, her er vi, atter en gang, jeg og vi og du, min øy, alene, du er grønn og susende og kald, altfor kald, på toppen ser jeg den blå stripen, barna sover snart, de lytter til klangen som storbyen glemte, lytter og lurer på hva sauene mener med all den brekingen, og bakom tankene mine, smyger ordene seg rundt som små nevroser, små bristepunkt, for jeg er sliten, jeg brister i sammenføyningene, brister som en Sørlandssnekke som aldri blir pusset og stelt slik som jeg tror trebå

Hverdagens fabulering om håndskriftens fall

Hverdagens fabuleringer om håndskriftens fall En kommentar til reportasjen på trykk i Stavanger Aftenbladets Pluss-magasin 6.juni Av Tone R. Skartveit Jeg griper til gråblyanten som ligger i kjøkkenskuffen, og leter febrilsk etter en flik av et ark, noe å notere på, et sted å skrive ned en tanke om hva som bør være med i saken. Og det slår meg i det jeg har skriblet ferdig; håndskriften min er uleselig, vil jeg forstå mine egne ord? Joda, jeg forstår så vidt, og fordi setningene, ordene, bokstavene ble skrevet for hånd, ble hukommelsen min aktivisert. I min hjerne finnes en avskrift, et motorisk minne, innholdet i de skrevne ord er lagret, som et slags negativ, eller en håndskriftens fossil. Likevel kan jeg ikke la være å fundere på hvor lite vi egentlig skriver for hånd, på ark, mener jeg, med gråblyant, for eksempel? Den gradvise overgangen Blyantspisser, viskelær, pennal, notatbok, fargestifter, kulepenn, håndskriftens rekvisitter , fjernes fra hverdagslivets s