Pauserom

Klassekampen, på trykk 28. februar  Et bord som ikke vingler   «Vi klarer oss med det vi har», sier Alfredo til sin mor, hun skjønner ikke hvor han får all voksenheten fra, tankene om tingliggjøringen, om materialismen, men Alfredo, niåringen som går på Minutthøyden skole, lever bare som et litterært påfunn, svevende i de digitale skyer, bortenfor de offentlige skuer, «ting er tomhet», sier Alfredo, «og i tomhet finnes ingen vekst».  Spisebordet er billig, men ikke billigere enn det første, laget av en gammel låvedør og drivved, låvedørsbordet var gratis, bortsett fra de fire smijernsbeina, de kostet litt, ikke mye, for smeden var velvillig og vennligsinnet og glad i kreativt gjenbruk og nøysomhet og annerledestenkning, trehundre kroner, verken mer eller mindre. Smijernsbeina og låvedøren, nonfigurative i all sin normalitet, ureglementert i størrelse og umulig å få en passe stor duk til, speilet familiens livslek og forøkning og forordning i femten år. Hver gang et glass