Pauserom

Bokblues De er så mange, bøkene, altså, de blir til overalt, romanene, altså, min bok bråker så fælt, uskreven, altså, ordene er sprettballer, inni meg, altså, ah, kan noen hviske meg slutten, til verket, altså, hviske meg midten samtidig, min bok, altså, jeg er så sliten, hodet mitt, altså, for de er ikke blanke, arkene, altså, de er ferdigskrevne, sidene, altså, og oppbrukte, ordene, altså, økologisk sett visner alt,  i meg, altså.

På trykk, Klassekampen, I dag-spalte, 2. sept. No strings on me Hun er ung, Faten, intervjues i NRK, dagen etter aksjonen, hun taler om imamene, om de skriftlærde, om dem som tier selv om de burde tale. Regjeringen, sier hun, regjeringen må gripe inn mot imamene som tier, som ikke tar offentlig standpunkt. Hva sa du nå, spør programleder, voksen og på vakt, men Faten sanser ikke undringen, og hun taler på direkten, uten filter, no strings on me, hun er umoden, men modig, sterk, ekte. Umodenhet er de modnes unnskyldning for ikke å ta kampen selv. Jo eldre et menneskebarn blir, desto oftere siterer det de lærde. Siterer, i stedet for selv å formulere. Usikkerheten er alderdommens merkeligste følgesvenn, innsikt i andres enda større innsikt er syre for selvet, alle vet og kan og forstår mer enn meg, her er så mye å begripe, selvtroen går gradvis i oppløsning, gradvis og umerkelig, selvransakelsens ringvirkning er åndelig og intellektuell søvn, handlingsvegring, dvelende, st