Pauserom

SOMMERENS SISTE   Øyeblikkene Det er øyeblikkene. De er alt her inne på Stillhetens øy. De ubehandlede, unøyaktige øyeblikkene, de som inntreffer uten forvarsel, som inntas uten byens dannelsesfilter, som oppstår som en uforutsigbar anelse, med røtter i dypet av fjellgrunnen og kraft fra markens mange lag og luft fra den syvende himmel. Som når du sitter i solstolen, helt på kanten av bryggen, like ved de nye sjøhusene som ingen bruker, litt bortenfor Jokeren og kaféen og det brusende gjestehavnstrandlivet, du er publikum som sitter i salen, sommerens skuespill er lett og luftig, solen berører sjelen med sine balsamerende stråler, ja, solen berører sjelen, rytmen er en mørk stemme som fremfører en dvelende melodi, Higgs Boson Blues, ja, det er Higgs Boson Blues, du ser bevegelse på scenen, du er partikkelen som gir de svevende aktørene masse, de uvitende skuespillere, de ferierende, de bare er , følger takten de ikke hører, de danser uten å vite hva de gjør, uten å vite at

SOMMERFORTELLING Sauen på steinen, eller; lurer på hvordan det er å være sau? «Du mamma», sier veslegutt, i skumringstimen, på vei nedover marken, hunden skal luftes før kveldsmørket gir hvile til kropp og sjel, månen er halv og henger lavt over fjorden, leter etter sitt eget speilbilde og gir et  svakt gjenskinn i sjøen, skyene er fabeldyr som varsomt berører hverandre, hunden løper som en galskapens målbærer mellom gresskledte knauser, Stillhetens øy er i ferd med å gå inn i pausemodus, undringens time tar til; «jeg lurer på hvordan det er å være en sau, mamma», sier han, seksåringen, og ler litt, forundret over sin egen tanke, sandalene fuktes av gresset, han spretter fra den ene foten til den andre for ikke å treffe de brune avføringsspor som buskapen brer over bakken, spor som forteller om dagene med fritt beite og levelig liv i sommertidens æra, brune, saftige klatter som ikke bør tråkkes på. Barfot i sandaler.  Mor ler, «å være en sau, ja, det er å stå på en stein og kikk