Pauserom

Sommerfortelling 75cmx40cm Så er kampen mot fluene over, den verste kampen i hvert fall, her er flere igjen, men de er langt fra hissige og hektiske og de tåles, til en viss grad, så fremt gradestokken holder seg et par grader under 20 pluss, ja, varmen ruslet saktmodig mot nord for et par dager siden, og lot døren inn mot høsten stå på gløtt, et ørlite snev av kuldens kraft snek seg gjennom døråpningen og fant veien til Stillhetens øy, mindre sol og mer innetid, uten fluesmekken limt til hånden frigjøres tid og energi og annet som gir inneliv verdi, et fjell med gamle aviser puttes i en Ikeapose, og en pose til, Morgenbladet fra mars og D2 fra april og Klassekampen fra mai og påskeegg og påskerebuser på grønne lapper, alt fjernes, og den gamle børsten til doen erstattes av en ny, det gamle dekket under kjøkkenvasken rives bort og et nytt klippes til av en ubrukt voksduk med røde blomster, søppelet puttes i bilen og fraktes til Jokeren og kastes i containeren, ved butikken k

Essay Om alderdommens saktmodige gang, et ereksjonens etterord De satt i godstolene ved stuevinduet, hver dag, samme tid, samme sted, ikke ventende, ikke viljeløst, men hvilende, som etter en lang dags ferd mot kveld, men det var ikke kveld, det var tidlig ettermiddag. Og de var pensjonister. På oppslagstavlen henger et A4-ark, med ord som kan bli tekster, lange tekster, eller korte. Et av ordene er ydmykhet. Ikke ereksjon. Eller testosteron.  Ydmykhet, enkelt og greit, sorte bokstaver på hvitt ark. Akk, tenker du, atter en gang det samtidstomme utrykket ydmykhet , et bibelsk etterslep, en skygge av fortidens selvfornektelse, en kunstig tilbedelse av den konstruerte Gud, akk og sukk og ork, plis, ikke nå, ikke her, ikke i vår moderne æra, vi er fornøyd, vi vet å holde igjen, vi erkjenner vår egen begrensning, vi hyller dem som hylles bør, ikke sant? Ydmykhet, not, ikke nå, ikke her, ikke i vår frigjorte æra, og i tillegg knyttet opp mot ereksjon, sex, de greiene der, vi

Sommerfortelling Da Titanic ble en pinne Sannheten? En vestlending vet ikke hvordan varmen skal imøtekommes, ikke på sydlandsk vis, selv om varmen i virkeligheten er sydlandsk, den drypper fra himmelens kokende kjele, brennende dråper fra evighetens blå lerret, selv fisken innerst ved bryggekanten, den bryggen som ingen bruker, på sørsiden av Stillhetens øy, myser mot det evige blå og lurer på hvor stormen og kulden og de mørke skyggene er, bare brunbarkede smågutter med håv og miniteiner kaster skygger, smågutter som sier at havoverflaten er sjødyrenes himmel, for alle må jo ha en himmel, ikke sant, til og med sjødyrene, så sannheten? En vestlending, eller en nordmann, eller en sørlending nord i verden, vet ikke hvordan varmen skal imøtekommes, til og med dundynen ligger på sin vanlige plass, i sengen, tung, varm, som en forhistorisk levning, en evigvarende vane, med dinosaurisk skjelett, som ikke har et annet sted, som ikke kan krølles sammen og legges i skapet, for her e

På trykk, Klassekampen, bakerste side, 23. juli De etablertes testosterontull Trygg, forutsigbar, etablert, erfaren, satt, så forbasket satt, kjedelig, St. Bernhardsaktig, grå, så aldeles, fullstendig A4, er det mulig å stille seg selv i en sådan ufordelaktig posisjon, bare være voksen, femti år og fullstendig parkert, ah, fri meg fra den slags, fri meg fra de etablertes stand, full tanken til topps med testosteron og la meg finne tilbake til før, til den gang språket og fysiologien og adferden bar bud om sex og singelliv, eller i alle fall sex, mer sex, og frihet til å flørte og fekte med fallosen og kjenne kraften i kroppen og gripe dagen, uten å pese, uten å nøle, uten å tenke på konsekvens og utredning og sykdom og hjertestans, i dødens venterom, la meg være femten år i huet og kåt som en fullblodshest på frierføtter, formet som en bestefar, nei, hva sa du, som en bestefar, jeg, tidens tann har korrumpert kroppens tilstand, sier du, kroket i hoften og grå i håret og furet

Sommerfortelling Maria Maradona - Kjæledyret mitt, kom frem, hvor gjemmer du deg? Maaaria Maradonaaa? Han synger sin setning, lys og lett og kjærlig i stemmen, kompis med småkryp, alt er mulig for minstemann. Dagen er på hell. Maria Maradona bor i et plastikkglass, men skal flytte, over i et syltetøyglass med lokk og hull i lokket, minstemann heller bladene ut og finner ikke Maria Maradona. Hun, eller han, er borte, etter en lang dag i menneskebarnets varetekt, flyttelasset er tømt ut på terrassebordet, Ryfylke er en perle i Guds smykke, Stillhetens øy i kveldsmodus, blad etter blad undersøkes, men intet kjæledyr å se, poden sukker, oppgitt, lei, mor forklarer om naturens frie kryp og vinger og sier at det best slik, ikke sant, MM har det bra nå, helt fri, uten bånd, uten menneskelige heftelser, minstemann sukker, tar hånden gjennom håret, myser mot en lav julisol, og rister på hodet. En lang dags ferd mot kveld er snart over, snart, bladene samles, glasset settes bort, Mari

Sommerfortellinger Fluesmekker: Bestillingsbekreftelse. Første scene. Summing, summa, summarum. Kjøkkentjeneste skaper en smule galskap. Varmen er tropisk, ja, den er tropisk, ikke sant? Regnet som kom for to dager siden, var en illusjon, ja, en illusjon, ikke sant? Været, varmen, solen som kjærtegner Stillhetens øy, dag etter dag, er sann, ja, den er sann, ikke sant? Fluer, fluer, fluer, tusen slag per time, innendørs, overalt, gardshuset er en oase for de svirrende, snurrende, sorte fluene, ja, en oase, det er sant. Kjøkkenet summer, svetten siler, stresset omgjøres til sinne, kjefting, klaging. Jeg er husets herre, nei, jeg mener, hersker, jeg sliter med maten, kom dere vekk, ti stille, snakk ikke så frekt, eller høyt, nei, jeg er ikke sint, hvorfor skulle jeg vær sint, vi har jo ferie, kom dere ut, is, nei, ikke nå, sen middag, inne i dag, eller i kveld, det har jo regnet, hva sier du, nei, ikke film nå, om du kan få mini-Ipaden i stedet for storebror, nei, ikke nå, flat

Sommerfortellinger Bråket i mine ører Kaffekoppen på terrassen, en senket, dyp solstol. Sen ettermiddag. Eller kveld. Ja, det er kveld. Barnelek på andre siden av huset, det gamle huset, svigerfars barndom er gjemt i veggene, vinden er vill, varm. Blått blinkende hav langt der ned, små båter siger fremover, jeg fanger dem med to fingre, holder fast, slipper fri, vet han at jeg leker med dem, båtføreren? Kveldssolen synker ned på baksiden av Stillhetens øy, ro i kroppen, ro i tankene, fortettet fantasi, bråket i mine ører, er det vinden som herjer i mitt indre?

  Sommerfortellinger Å kjøre bak sau Stillhetens øy kjærtegnes av den skyfrie himmel og byr byfolket opp til strandliv. Småtasser tripper begeistret på bare tær, samler spann og spade og bikini og håndkle og knallgul badeshorts til minstemann og oransje baderinger og enkel kost pakkes i piknikens sorte kurv. De kunne ha ruslet en reise over markens grøde og betraktet fortidsminner underveis og blitt klokere og brukt kroppens maskineri som fremkomstmiddel, men byrden av badeting er for tung og mamsen tyr til motorisert kjøretøy på dieselkraft og discorytmer på DAB-radio og den enkle, egentlig enveiskjørte vei fra toppen og nedover mot båthavn og badestrand og butikk og liv og leven. Bare de ikke treffer en traktor, eller motgående kjøretøy av annen herkomst, det er vanskelig å rygge i svingete farvann og å finne ventelommer som har plass til halvannen doning til, nei, ja, men her er vakkert, solen viser enhver detalj, fjell og fjord i musikals symbiose, og sau i veien