Pauserom

Ensom i nettverkets tid Jeg sitter på kontoret. Kveldens sceneteppe er trukket for, mørket har senket seg over nabolaget. Vinden er stillhetens jamsession. Ansiktet mitt vendt mot skjermen. Hendene hviler på tastaturet. Her, nå, en tid for å skrive, en tid for å tenke, en tid for å finne ord om dagene som har gått, om gutten som vokste opp, om verdenen som ble til, om minnene som ble skapt. Så kommer han inn døren, 15-åringen, i t-skjorte og boksershorts. "Mamma, jeg har egentlig lagt meg, men du bare må se denne videoen, du bare må." I hånden holder han den digitale morkake, sin iPhone, hånden er navlestrengen som knytter ham til den virtuelle virkelighet, i iPhonen finnes sosiale næringsstoffer som YouTube, Facebook, Twitter. "Hva heter videoen?" Jeg spør, han viser meg displayet. Et dikt, en ung mann, en virkelighetsbeskrivelse. http://youtu.be/Z7dLU6fk9QY

Klassekampen, baksiden 26. april 2014 Forglemmelsens saktmodige salme Det er stille nå. Slik var det ikke før. Den gang Kvinnefrontens og Nyfeministenes kamprop om det kvinnespesifikt personlige ble ikledd en politisk språkdrakt som matchet den offentlige diskurs og dermed gikk fra gatas parlament til de konstitusjonelle prosesser i Stortingets partier, mens mørke menn messet sin tro i sykehusets korridorer og viste meningers mot og lyste i bann og bråkte med nordmenns samvittighet og bygget fjell av fordomsfullhet. Slik var det før. Den gang. Ikke nå. For feministlobbyistene senket sine skuldre da Loven om selvbestemt abort ble vedtatt og iverksatt i 1978. De mørke menn stod med ett alene på scenen, synlige i all sin metodiske galskap og antatte kvinneforakt, unisont fordømt av et politisk korrekt pressekorps uten vilje til undersøkende og analyserende virksomhet. Ingen dro til Balsfjord, for eksempel. Inntil 1988, ti år etter den feministiske seier, da en skrivekyndig