Pauserom

Lengsel De er borte. Lyden av den siste tone svinner. Sakte, dirrende, dyp. Hun ser ingen. Ikke der, ikke nå lenger, ikke slik som før, der de satt. I all sin adagio. Fra sykkelsetet så hun dem. Små glimt av Noe Annet gav håp. Glød. Gud. To stoler. Klargjort til bruk. En sliten benk, stående alene, brukt og beleven, kysset av soloppgangen. Et teppe noen lot ligge på trappen. Et krus på bordet. En robåt så vidt synlig under presenningen. Livet som var. Er. Noe annet. Her kommer avisen, folkens, ropte hun taust, tangentene gav ingen lyd. Hennes ferd bar bud om verdens gang, nyheter. Hun var tempo rubato. Hun var i fart, i bevegelse, hun var uferdig, formløs, på vei, alltid på vei, mot noe uvisst. Et musikkstykke uten varslet struktur, en allegro molto i salto. Ung. Fristet. I lengselens skygge. Som en speider, søkende, bortenfor blånen finnes fred, tenkte hun. Og glemte nået. Glemte gleden over øyeblikket. Små glimt av Noe Annet gav håp. Glød.  T o stoler.  

Endelig; bylinebråk! For tjue år siden signerte journalistene tekstene sine med navn. Intet mer. Enkel byline. Null bilde, null twitter, null mailadresse, null identifiserende informasjon, bare navn. Teksten om nyheten, fortellingen, intervjuet, beskrivelsen, kilden var viktigere enn alt annet. Pensum på journalistikkstudiet fremhevet journalisten som objektiv formidler, ikke som subjektiv fortolker. Stikkord var metode, analyse , observasjon, språk, nysgjerrighet, kunnskap, maktkritikk, selvkritikk. Før den tid, før for tjue år siden, før verdensveven kom til, før datamaskinen, før oss, fantes ikke engang byline. Teksten stod alene. Journalisten var usynlig. Pressen var den fjerde statsmakt, alltid tilstede, ikke personifisert og menneskelig identifiserbar, men undersøkende, formidlende, spørrende, kunnskapsbasert, selvoppofrende. Nå, nå er alt annerledes. Journalisten er rammen som omslutter det journalistiske arbeidet, han er absolutt og fullstendig tilstede, over, under, rundt og