Pauserom

Nei til Børre For sterkt for Facebook. Hvorfor? "...bryter med Facebooks retningslinjer for annonsering der det blant annet heter at språket ”ikke skal være støtende, vulgært, truende eller generere en høy andel negative tilbakemeldinger.” Språket skal ikke generere en høy andel negative tilbakemeldinger...og hvor ofte etterleves den regelen i Facebook-sfæren?  Også fotograf Michael Clancy, mannen bak bildet av håpets hånd, har opplevd i bli fjernet fra Facebook.  Børre Knudsen og Michael Clancy - begge viser det ufødte livets verdi. http://www.itromso.no/nyheter/article9187595.ece

LIVET, DØDEN, DOWNS "87 prosent av kvinnene som kjente til at fosteret hadde Downs, valgte å ta abort i 2012. Det viser nye tall fra Medisinsk fødselsregister." (Klartale.no, Kari Huse) 21. mars var det den internasjonale Downs syndrom-dagen. Videoen Dear future mom viser veien vi kan velge, håpet, gleden, annerledesheten, livet som er verdt satse på. http://www.youtube.com/watch?v=Ju-q4OnBtNU&list=UUAzPsJi_SFdpPBvbiPc1DNQ

Siris sanne ord Legers og professorers språk målbinder, tåkelegger og banaliserer. Siri Fuglem Berg er verdt å lese. http://www.verdidebatt.no/debatt/cat1/subcat11/thread11484203/#post_11484203

Fritekst Mandagsgalskap Ukens første akt – mandagsmorgen, vårlig lys løfter ikke sinnet, vårlig lys leker ikke med frihetsfølelsen, vårlig lys er vårlig lys, tømt for innhold, hverken mer eller mindre. Mandagsmorgen, jeg finner ikke boksåpneren, en ny uke er en hermetisk lukket tilværelse, en hermetisk lukket, en hermetisk, og slik ferdes folket, hermetisk, lukket, inn i livet, uten boksåpner. Ukens andre takt – mandagsmorgen, musikkens mester mestrer ikke tanken, musikkens mester mørklegger nervebanene, musikkens mester er musikkens mester, men tømt for innhold, hverken mer eller mindre. Mandagsmorgen, jeg lytter til nyhetsankerens messende opplesning, en ny uke er stappfull av hendelser og handlinger, stappfull av hendelser, stappfull, og slik ferdes folket, stappfullt, handlende, inn i hendelsene, uten musikk. Ukens tredje fakt – mandagsmorgen, fremdeles mandags morgen.  Vanens vennlighet fører kroppen videre, fra kjøkkenbenk og frokostbord.  Kaffen er klar, kjære, ve

I DAG - spalten, Klassekampen, 11.mars Jeg tenker Fredagspanelet i morgenrushet, oppegående mennesker i umusikalsk meningskamp, knirkende og kverulerende og kalkulerende og morsomme på P2, men så skjer det igjen, neeijj, de tar sats og salto i setningen som avskriver ansvar og iverksetter avstand og tåkelegger, har du hørt den? Lagt merke til den? Fundert over den? Irritert deg over den? Diskutert den? Akkurat, jeg tenker at, ja, jeg tenker at, nettopp, jeg tenker at du har hørt, merket, fundert, irritert, diskutert den frasen, eller restsetningen, eller syntaksen som alle viktige personer benytter seg av når de skal ytre sin mening, JEG TENKER AT, setningstrampolinen som gir tyngde, troverdighet, tillit, jeg tenker, ikke sant, JEG TENKER, altså er jeg på god vei inn i tematikken, i gang med analysen, på vei inn i inspeksjonen av samtalens kjerne, og du, du som lytter, du som er tilhører, du som sitter spent som en svangerskapsmage ved radioen eller flatskjermen eller i-po

KOMMENTAR    En forbasket ny kvinne Jeg er en forbasket ny kvinne. Min væren er levende politisk. Og jeg står på egne ben. Ikke økonomisk. Null lønnsutbetalinger på meg. Men mitt liv er støpt etter min vilje. No strings on me. Forstår du det, din blåøyde feminist? I sinne forfattes de ord som her er nedskrevet. De er utidige. Usmakelige. De er synlige tegn på forakt for det norske, rettferdige folkeferd, de arbeidende massene, formet i dypet av statsapparatet, fullbårne og fullbyrdet i en saktmodig fødsel som varte fra forrige regjerings første år, til nå, nå når den fulltidsarbeidende, karrierebevisste, lederstillingsøkende, professorale norske kvinnen er forløst og fri og frank og selvstendig og klatrende og klarert av samtlige feminismeideologier og frigjort fra barnet og kjøkkenbenken og mannen og seg selv og sin kropp og sin form og figur. Men all feminismen, all kvinnekampen, all kvinnesolidariteten som de moderne og oppdaterte og omtenksomme mennesker kler seg

ESSAY     Hold himmelspråket hemmelig Barna som er snakker med Gud, trenger medisin, ikke sant? Hun var ikke et annerledes barn, femåringen. Født i 1996, da barnehageløftet fikk innpass i familielivene og foreldrebagatelliseringen begynte. Hun var ikke annerledes, men alle venninnene sang i barnekoret, på andre året, bare ikke hun. «Nei», sa veslejenta, «jeg vil ikke synge i koret, ikke ennå, kanskje senere», og det var intet galt med stemmen hennes, eller musikaliteten, eller musikktilgjengeligheten, hun danset, sang, lyttet, sanset, hun beveget seg fra den ene genren til den andre, jazz, grønsj, gospel, rock, country, klassisk, som baby ble hun bysset i søvn til Chet Baker, som toåring sang hun trøsteviser for lillebror, som fireåring gråt hun når menigheten sang de roligste salmene, her var ingen tydelige forklaringer på hvorfor hun, som eneste pike i jentegjengen, skulle stå utenfor, ikke delta, for femåringen bar med seg et en dyptgående innlevelsesevne, et flerstem