Pauserom

ESSAY Om streker og straff og sånn - I dag fikk kompisen min to streker på tavlen, mamma. Bak i bilen sitter en liten gutt med stor ransel. Vekten av skolert kunnskap hviler på hans smale skuldre. Han er full av fresende tanker fundert på seks års livserfaring. Blikket hans rommer et snev av evighetens uhåndgripelighet, hele hans fremtoning formidler en opplevelse av det uventede, av uforutsigbarhetens forunderlige tilstedeværelse; ting skjer, mamma, visste du det, ute i verden skjer så mye, mamma . Førsteklassingen ferdes med varsomme bevegelser blant alle klodens hendelser og mennesker og samtaler og gjerninger og forventninger og fortellinger. Han er sårbar og lett og liten, som en snøkrystall i stormen, usynlig og uidentifiserbar blant alle de andre krystallene, men et kunstverk i seg selv, betraktet gjennom forstørrelsesglass, eller med det moderlig blikk. Nå, i denne stund, i baksetet av bilen, etter endt skoledag, har verden skjenket ham innsikt i straffens ves

31. desember trykket Klassekampen en kommentar av Torill Nustad, Kvinnefronten, til min baksidetekst på julaften, «Marias morslykke», her er mitt tilsvar: Fortielsens tull og tabuens rekkevidder Å fortelle at morslykke kan oppstå etter voldtekt, er uforsvarlig. Fortielse er eneste anstendige oppførsel. Hvordan ble det slik?   Å fortelle om barnet som ble til, som fant sin vei ut i verden på tross av omstendighetene for unnfangelsen, på tross av voldtekten, fangenskapet, frykten, å fortelle om barnet som ikke ble fjernet, men om svangerskapet som ble fullført, og gleden som oppstod idet kvinnen kjente tegn til liv, på tross av at livet ble til under tvang, er å sparke på ofrene for seksuelle overgrep. Hvordan ble det slik? Å gi rom for fortellingen om Maria, som bar frem Jesus, og i det hele tatt omtale hennes følelse av glede, gjenfortalt som Marias lovsang i Bibelen, og å åpne for at Maria aldri tvilte på sitt valg, aldri ønsket å fjerne barnet i sitt morsliv,

På trykk, Klassekampen, I dag-spalte, 31. januar En maniert mediedebatt Akk, så smuldrer vi opp, vi kvinner, til offer og manipulerbare forsidebilder, frontalt smellvakre, innholdsmessig tomme, forflatet, fortynnet, forfalsket og forminsket, fullstendig uten evnen til å tenke selv og mene, eller til å betrakte og vurdere og å tilpasse våre liv de forbilder som er realistiske og reelle. Intet er verre enn å bli manipulert og hjernevasket til å tro at våre kropper og fasonger skal være som timeglasset, nøye tilpasset det mannlige instinkt, det som søker morsemnet i deg, eller var det fruktbarheten din. Virkelighetsfjernt smiler hun mot oss, den atypiske skuespillerdamen Lena Dunham, fra Vogues glaserte front, akk, hvilken tendens vi lar styre vår eksistens - coverpikens kropp og ansikt er korrumpert og retusjert og hvilket rabalder som rir mediedebatten idet manierismen avsløres og feministnettstedet Jezebel viser virkeligheten og vi skjønner at hun ikke bryr seg, rebellen, fo