Pauserom

Spurvungen tåken er tykk, som snørr under barnehagebarnets nese, tykk, seig, gammel men det var i dag, det, ikke sant, hører du spurvens lek i løypene over ferieøyen er himmelen blå som mandagens blues, lys, lett, evinnelig før, eller i går, kanskje, for slik er dagene, sommerdagene, sauebjellenes sang er kompet som kaller og bilen suser nedover de skranglete bakkene skranglete som traktoren til bondesønnen verdens tøffeste traktor trakterer bakkene som en nyfødt Ferrari ser du spurvene som flittig fanger mat til sine små ingen av oss er online, vet du, vi seiler vår egen sjø, grønn, bølgete, dyp nå, sommer i P2 er livene som løftes inn i tåken, seig, skitten, ensom fugleskitt på stolene, på duken, å, de spurvene    og bilen suser sakte nedover de skranglete bakkene sakte sus for synet av fjorden og fjellene krever ro av alle pilgrimer i sommerland likevel er motorduren fra båtene bærebjelken i feriefolkets liv for slik lyd

ESSAY Avisens liv Fire aviser reiser over fjorden, fra by til hytte, fra potensiell resirkulering til definitiv oppbrenning. Men underveis blir de en del av et forsøk. For er de ikke ord? Er de ikke mening? Er de ikke gjenfortellinger av levd liv? Av oppfinnelser? Av hendelser? Av tid? Av sted? Første dag i ferielivet er tåkelagt, fuktigheten ligger som et tynt lokk over bondelandet, mennesker og dyr søker ly, inne er alle i sving med lek og mat og rydding og hverdag og ferie og alt som er mulig og umulig og kjipt og kjekt. Ord i all verdens ulike utgaver ferdes fra menneske til menneske, de er raske, ordene, eller treige, tøffe, tunge, talende eller tøysete, fortellende, famlende eller avfeiende. Ord i alle former og fasonger. I mors korg ligger fire ulike utgaver av tre ulike aviser. Alle utgavene ble fisket opp av postkassen tidlig tirsdags formiddag idet feriefamiliebilen stod ferdigpakket, far hadde allerede dratt i forveien, samt storesøster, som skulle jobbe på ka

I foraktens forgård   «Det første en junkie mister, er lyset i øynene.» G. D. Roberts, Shantaram. Å leve som syk eksnarkoman er å leve i foraktens forgård, der håpet om å bli tatt på alvor, håpet om å bli behandlet som et medmenneske, er en sommerfugl på flukt. Per Frode er stor, svulmende, uten klare konturer, som et ufokusert fotografi, hans egentlige form er forsvunnet. Hendene er to sprengte poser med vann. Kroppen er full av ødemer, sår, støttebandasjer. Sykdommene ødelegger ham. Fysisk. Han bærer en somatisk ryggsekk som er så tung, så tung. Diabetes, kols, hepatitt B, C, arytmi, søvnapné, magesår, prolapser, skiveforskyvning, kronisk bronkitt, venøs insuffisiens, reflukssyndrom. Men han smiler. Med lys i øynene. For heroin og gateliv i pariakasten er ikke lenger en del av hans hverdag. Han er pasient med rettigheter. I Gud og Subutex finnes hvile. Men LAR gjør rusfri, ikke smertefri. Her trengs mer behandling. Ved Universitetssykehuset i Stavanger møtes han med misti