Pauserom

Henstilling   Har du sett   hen som går med armen litt ut til siden, nedover, bakover på fortauet langs bilveien, eller i butikken, mellom reolene, med handlekorgen foran seg, handlelappen mellom to fingre, eller barfot på gresset, med tusenfryd i håret, mens sommerfuglen danser, hånden halvveis åpen, som om den griper forsiktig, varsomt, etter noe, en blomst, kanskje, eller et dryss fra Melkeveien, eller som om den akkurat har sluppet taket, gitt fra seg ansvaret for blomsten, eller stjernen, som en gang hvilte i hånden hens, og blikket, blikket likeså, litt på skrå, hodet på skakke, vendt mot venstre, eller høyre, ikke politisk, men sånn for å se minstemann som ikke vil holde hånden mer, men gå selv, med egenhet og egnethet, sterk og sta og i tilrettelagte spor, forbilledlige små streker tegnet i sand, mesterlige morsverk, vesle barnet, ruslende litt bak hen, på fortauet langs bilveien, eller i butikken, mellom

All the sad young men Radka Toneffs rå og sitrende beskrivelse og formidling, alltid et skritt foran, alltid i dyp innlevelse, hennes sang maler melankoliens og mystikkens musikalske bilde av alle triste, unge menn. http://www.youtube.com/watch?v=yQnVUDQvm2Y&list=RD02e_EoxIf5BG8

  Lenge leve stereotypiene «Mamma, den er så sterk , løvetannen, den vokser over alt.» Femåringen i shorts langs skoleveien. Pjokkens vesle verden er rammet inn av gult. Funderingene har vår, tra la la vår i hele seg. «Ja, men løvetann er ugress, vet du.» Morssvaret er merkverdige morsesignaler fra siviliserte melkeveier. Den voksne innsikt lander som en ufo i barnesinnets lekegrind. Det vakre blir vanskelig. «Ugress? Er løvetann ugress? De gule, sterke, snille blomstene, ugress?» Femåringen kneler ved grøftekantens vekst. Han stryker en fing over de glødende, tettsittende kronblad. Blomsterkurven er som kosebamsens myke pels. En humle danser vårvals med løvetannen ved siden av. Ugress? De ugreie sannheter tynger femåringen. Han rister forsiktig på hodet. Nye funderinger tar form. Å ha en Albert  i ermet er bedre enn ti intellektuelle på taket. Så kom, la oss klatre ned fra de svimlende tilstander og sette oss på en sliten benk i solveggen og lese det Bergströmske bokve