Pauserom

Bienes kollaps kan forklares, tilsynelatende. "Vi snakker om  neonikotinoidene , sprøytemidlene som ble utviklet av selskapene Shell og Bayer på 1980-1990-tallet, og som er blitt populære fordi de er forholdsvis ufarlige for pattedyr som oss. Men altså ikke for insektene." Bjørn Vassnes, Klassekampen, 11.april 2013 Norske myndigheter rusler etter resten av Europa, og derfor kan det være greit å lese kort artikkel på linken til Mattilsynet nedenfor: http://www.mattilsynet.no/planter_og_dyrking/plantevernmidler/godkjenning_av_plantevernmidler/mattilsynet_trekker_godkjenning_for_plantevernmiddel_som_fryktes_aa_ha_sammenheng_med_biedod.8866 En vei til mer innsikt: http://www.guardian.co.uk/environment/2013/apr/29/bees-european-neonicotinoids-ban Hvordan du og jeg og vi to kan hjelpe biene, eller humlene, tilbake på pollineringens viktige vei, foruten å fremelske småbruk, og å være kritiske til det industrielle landbruk? http://www.hageselskapet.no/hjem/toppmeny/hj

Pollinering i parentes og ferjereisens forglemmegei En bie lander på ferjens store dekk. Kræsj. Bien er bortreist. Og ferjen på sin siste ferd over fjorden. Vår, tra la la la, vår, gresset er på vei, så aldeles og vakkert på vei, oppover gjennom jorden, fra intet til alt, fra dvale til våkenhet, på vei gjennom brunbarkede tørre tuster fra i fjor, på vei med glød og kraft og løfter om fremgang og vekst og vilje til liv. Tretoppene får en fyldighet som ikke er til å ta feil av, i all sin nakenhet gir de håp, snart synger bladene i vinden, snart suser skogene i all sin sommergrønne prakt, snart. Tiden blir med ett tilgjengelig, sanselig, tilstede, som en solvarm krok der hvilen er selvfølgelig, som et rom med bøker og stillhet og refleksjon, som et nattbord med Morgan Kane og Lucky Luke, som en frihetens fergereise mot de pliktløse timer. Vår, tra la la, vår. Og se, der gynger en ferge over Oslofjorden. Eller Boknafjorden. En ferge som et feriesymbol, et løfte om ro o

  Nødens estetikk En liten pike kryper på alle fire. Utmattet. Forlatt. Et sted i Sør-Sudan. Gribben lander. Kevin Carter foreviger pikens kamp. Året 1993. Fotohistorie på trykk i The New York Times. Debatten dirrer; om bruken av bildet, om råheten i avisredaksjonen, om manglende inngripen. Hvorfor bare det heslige, Kevin? Spørsmålet vandrer på velstandsføtter inn i vår nære hverdag. Søndagens gudstjeneste er så vidt i gang. Lovsangen smyger seg ut i foajéen. Vår Gud han er så fast en borg . Femåringen tripper på tærne foran reolen med rålekker nips. «Kan jeg få en sånn gul kylling? Å, jeg trenger den, mamma». Guttens kjøpelyst er driftet av egenkjærlighet. Ønsket om å eie. Begjær etter de vakre, unyttige varer. Laget i Etiopia. Eller India. Eller Pakistan. I slummens dype grøft.  For et marked blant de velstående. Veldedighetsmarkedet. Shopping i kirketid. De fjerne menneskers nød lærer velkledde barn handelens kunst. For her spinner ingen selv. En moderne menighet