Pauserom

Min frihet vugges i tidens favn En kampklar kvinne fanger tidsånden og tenker forbi de stereotypiske termer og unngår å følge flertallets takt. Men er hun fri? Av Tone R. Skartveit, husmor Hun gav sitt liv til Kristus, den salige Jutta, en vakker og attraktiv kvinne den gang på 11-hundretallet, og i skyggen av middelalderens mørke mystikk, tynget av sine tanker om helliggjørelse, tok hun et valg. Eremitt, jeg vil bli eremitt, proklamerte hun, og gjorde alt hun kunne for å nå sitt mål, for å få innpass i klosteret, sammen med vesle Hildegard, blant alle mennene, og hun lot seg mure inne, Jutta, hennes livsbolig ble en eneboercelle nær inntil kirken i benediktinerklosteret på Disibodenberg [1] , Guds nåde var mer en nok for den salige kvinneskikkelsen, hennes kropp og tanke ble fullt og helt tilrettelagt og innrettet som et redskap i Vårherres hånd. Noen vil si hun var tvunget av sin tids fromhetsideal, det patriarkalske praktnummer, all makt til det kirkelige mannfo

På trykk nytid 7.mars  Nå r ku nnskapen kamuflerer La barnet vaksineres, følg de anbefalte retningslinjer, og livet blir en velgjørende vandring, utenfor faresonen. I virkeligheten har du intet valg. Eller? Av Tone R. Skartveit - Vaksinen skal atter få sitt påfyll, sier hun, til sin mann, og viser arket fra sjetteklassingens skolemappe. Tilbud om MMR, hilsen helsesøster [1] . Kvinnen blotter sin uro, bygget på opplysningene som finnes i de ubelyste kroker, utenfor styresmaktens informasjonskilder, et sted mellom konspirasjonens galskap og motforestillingenes fornuftige kritikk, opplysningene som gir rom for et valg, et annerledes valg, som gjør at nå, nå beveger de seg i risikosonen, de små, der faren for smitte og sykdom er en sort og fandenivoldsk sky over sjel og kropp. Den humane cellelinje WI38 fortsetter sin vandring, fra pode til pode, og kunnskapen, teknokratiets tilsynelatende velfunderte visdom, formidlet gjennom Nasjonalt Folkehelseinstitutts effektive og v

En hund å holde i Første scene: En skikkelse tar form på toppen av stien, bredskuldret og tung i steget, omkranset av vårsolens lavstrålebevegelser, en grålig Goliat på vei mot nye kamper, og i hånden holder han et spyd, eller en slegge, eller et sverd, sikkert et sverd, han nærmer seg en løpende kvinne, men taktfast fortsetter hun sin ferd, som en David på tå hev, med lilla joggesko og sort tights og fjellflyttende tro og himmelske tanker, fryktløs og trygg i sjel og kropp og full av forakt, på tross av paranormal, postbibelsk aktivitet i hennes parkløse, bynære nabolag, for hun har sett det før, kvinnen, hun kjenner synet som formulerer seg i vårsolens glans, hun vet at skikkelsen som nærmer seg er en velfødd og voksen mann og hans vesle forvirrede hund. Andre scene: «Hund? Nei, vi kan ikke ha hund, jenta mi», sier mor og moser sin datters drøm med monsterrealisme og myndighet og en moderlig overbærenhet som aldri noensinne vil finne forståelse og fotfeste i det lengtende s