Pauserom

Presten og professoren De kjørte avgårde, de to, den ene i kappe og krage, den andre i sort pologenser. Og de sang. Som musiske mennesker i monotoniens makt. De tauses sang. Og hver gang de så en storfamilie, løftet de blikket, ladet haglen og skjøt. Den ene fordi han var overbevist. Den andre fordi han ikke så noen grenser. Og etter å ha forfremmet små barn og unge foreldre og gamle voksne og velbrukte eldre og ubrukte tenåringer og tørrlagte alkoholikere og tanketomme journalister og profetiske programledere til døden, på biologisk og geografisk og miljøradikalt grunnlag, fortsatte de å synge. Og å kjøre. De kjørte og sang og løftet blikket og skjøt. Pang, pang, pang. Død, død, død. Tellus, here we come to save you. De reddet jordkloden fra oppvarmingens okkulte hyl. Fryktens sjelelige forråtnelse fant ikke veien til deres hjerters dør. Empatien var kledt i sort og foldet sine hender og senket sitt blikk. Smertehylende menneskebarn beriket deres sinn med solfylte glimt