En reaksjon på Marie Simonsens kronikk 25.november, Dagbladet.

Ekte kvinner baker boller. Og spiser dem sammen med sine barn.


Husmorens fallende eksistenskurve kaster grå skygger over den oppvoksende barneflokk.   


Av Tone R. Skartveit

-Hvor langt tilbake strekker minnene om noen seg? Hvor langt tilbake strekker minnet om mamma seg?

En mor er forsvunnet fra jernbanestasjonen i Seoul. Hennes voksne barn søker etter henne. Først nå ser de hvor mye hun betydde for dem. Shin Kyung-sooks roman Ta vare på mamma viser den usynlige søm som moderskapet er, selvfølgen som omkranser små og store, tilstedeværelsen som ingen merker i hverdagens vanlige gang, den velmenende viljen som tilrettelegger for de oppvoksendes vandring på livets vei.  

I kvinnenes minnebok står skrevet et kapittel om den perioden hvor mor var hjemme, med barn, våre formødres historie, 50-tallskvinnene, for eksempel, de som i Virginia Woolfs språkdrakt omtales som husets engler, etterkrigstidens generasjon, moderflokken som gjorde alt selv, i en tid med en taktfast teknologisk utvikling, men likevel uten kunstbleier og middag på glass og ferdigfruktkompott og fjernsyn og fakkeltog for fødeloft og fjesbok og fem tusen twitterfølgere idet fødselen finner sted og formidles i kortversjon eller første bleieskift foretas av pappamannen og uten frittalende, dagsordenproduserende feministers forherligende forkynnelse av yrkeslivets frihetsevangelium type Marie Simonsen: Ekte kvinner baker ikke cupcakes. De spiser dem på vei til jobb. I kvinnenes minnebok står skrevet et kapittel om husets arbeidsomme engler, feilaktig likestilt med Draperdamen i estetikksammensuriet Mad Men, eller med de velkledde reklamefigurene fra husmorfilmenes lerret, lykkelige utøvere av sitt yrke, pene og pyntede og prektige utenpå, men bare utenpå, for inni, folkens, i dypet av deres sjel og skjult bak deres skjønnhet finnes en tristesse, en ufullendt person, en immanent skikkelse, behørig behandlet i Simone de Beauvoirs bok Det annet kjønn, et talent på avveier, en personlighet som begrenses til å leve backstage i det kjønnsrollenes maskuline praktnummer fremføres på livets scene. Nå, i den moderne, frigjorte kvinnens tidsalder brukes briller som altså avslører fortidens fulltidsværende husmor som dypt ulykkelig, som en pyntedukke, en støvjagende tomhet, undertrykt og uvitende. Den lykkelige hjemmeværende fantes ikke, sier de, hun var en myte. En myte? Stemmer det? Eller er brillene som brukes en feilvendt kikkert? Som preges av avstand, av tidens slør og ståsted og samtidens synsvinkel og kulturelle stemme? Hvor langt tilbake strekker minnene om noen seg? Uten at de endres? Og kan det være at de ulykkelige kvinnene vi ser egentlig er oss selv? De frigjorte, uten nærkontakt med sine egne barn, uten innsikt i språket som de små bruker i sin formidling fordi vi aldri tar oss tid til å lære dem å kjenne, uten kontakt med framtidens forvaltere, vårt eget kjøtt og blod, fordi vi tenker yrke over alt og alle og plasserer minsten og mellomsten i institusjon så fort noen roper fra kontoret; skynd deg, kvinne, for din faglige kapital visner, selvet ditt blekner og karrieren din kapitulerer?

Min mor er ingen myte. Hun levde og lever og likte og liker sitt liv. Som husmor, i den tid da barna var små, var hun ingen stilisert Draperdame, hun var en hverdagens So Nyo Pak. Hun var den usynlige søm som holdt familien sammen, hun slet fra morgen til kveld for sine egne, i sitt eget hus og nabolag, hun sydde klær, førte regnskap, vasket tøybleier, laget boller og spiste dem sammen med sine små, med oss, hun er minnet jeg bærer på, et godt minne, et trygt minne, et minne jeg betrakter med ærefrykt. For hun var til stede. Hun hørte meg. Hun så meg. Hun forstod meg.

Maria og Marta møtte Jesus og ble hans følgesvenner. Men de to kvinnene omgikk sin mester på merkbart forskjellig vis. Så forskjellig at deres historie henger som et smykke på fortellerens hals, overlevert fra generasjon til generasjon gjennom to tusen år. Marta stelte hus og hjem og la til rette for fest og nytelse og Maria knelte ved Jesu føtter og lyttet. Martas måte var tyngst. Og til tider ble hun et fyrverkeri av irritasjon over sin søsters manglende deltagelse i arbeidet med gryter og surdeig og krukker og kar. Men Jesus så hennes vrede og formildet hennes sinn; Maria har valgt den gode del, sa han, som ikke skal tas fra henne. Jeg ser en Marta i Marie Simonsen. En irritert utearbeidende kvinne, travelt opptatt med alt som skal stelles i stand, der ute, disiplinert og taktfast i arbeidslinjens strukturerte hverdag, og hun ser de få som er hjemme, med barn, de som er stille tilstede og steller sitt hus, de som har valgt den gode del. Hør, Marie, du gjør deg strev og uro med mange ting. Men ett er nødvendig. Husmødrene har valgt den gode del. Og den skal ikke tas fra dem. La dem fortsette sin stille ferd, for de forvalter en årelang kunnskap som kan gå tapt, kunnskapen om våre barn, om deres liv og leven i sine egne familier. Husmorens fallende eksistenskurve kaster grå skygger over den oppvoksende barneflokk. Det neste slektsledd løsrives fra sine nærmeste når tolvmånedersstadiet nås, på ustø bein og uten ordene i sin makt, forlates de i statlig godkjente oppbevaringsbokser med voksenkontakt som en snart fraværende nøkkel. Oslobarnehagene, for eksempel, nedbemannes, personellet streiker fordi småfolket behandles uforsvarlig, pedagoger, de sosiale foreldrene, som skal sikre podenes trygge utvikling og oppvekst, er i fåtall, og blir bare færre. Sju prosent av de norske fireåringene har angst, viser en ny undersøkelse fra NTNU. Psykologspesialist Kåre Olafsen sier til NRK at et av de viktigste tiltakene for å forebygge angsten er først og fremst å ta seg tid og bevege seg i barnets eget tempo. Simen Tveitereid spør: Hva skal vi med barn? Og peker på hurtighetssamfunnets manglende nærhet til de små. Likhetsfeminist Nina Bjørk vil forby barnehager for de aller minste blant oss, hold dem hjemme til de er minst to år, er hennes grunntanke. Morgenbladets leder i slutten av november er et hjertesukk til alle foreldre, etter et tankevekkende debattinnlegg fra psykolog Heidi Tessand, som røper sine refleksjoner rundt diagnostiseringen av barn, for oftere og oftere er foreldrene og deres manglende tilstedeværelse problemet; skru av teknologiens nyvinninger, skriver Morgenbladet, koble fra de sosiale medier og se barna, lytt til barna, vær med barna.

Foreldreforsvinningen er forunderlig. Vi vet så altfor godt om den, men gjør intet, bortsett fra å rope høyt når noen få kvinner velger hjemmelivet og moderskapets fulltidsstilling, for da beskylder vi dem for å sluntre unne, for ikke å bidra, for å ha for små ambisjoner, feilaktig symbolisert av cupcakene.
En mor forsvant fra jernbanestasjonen i Seoul. Og mødre forsvinner fra sine hjem. Mamma, kom tilbake! 

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen