En reaksjon på Marie Simonsens kronikk 25.november, Dagbladet.
Ekte kvinner baker boller. Og spiser dem sammen med sine barn.
Husmorens fallende eksistenskurve kaster grå skygger over den oppvoksende barneflokk.
Av Tone
R. Skartveit
-Hvor
langt tilbake strekker minnene om noen seg? Hvor langt tilbake strekker minnet
om mamma seg?
En mor
er forsvunnet fra jernbanestasjonen i Seoul. Hennes voksne barn søker etter
henne. Først nå ser de hvor mye hun betydde for dem. Shin Kyung-sooks roman Ta vare på mamma viser den usynlige søm
som moderskapet er, selvfølgen som omkranser små og store, tilstedeværelsen som
ingen merker i hverdagens vanlige gang, den velmenende viljen som
tilrettelegger for de oppvoksendes vandring på livets vei.
I
kvinnenes minnebok står skrevet et kapittel om den perioden hvor mor var hjemme,
med barn, våre formødres historie, 50-tallskvinnene, for eksempel, de som i
Virginia Woolfs språkdrakt omtales som husets engler, etterkrigstidens
generasjon, moderflokken som gjorde alt selv, i en tid med en taktfast
teknologisk utvikling, men likevel uten kunstbleier og middag på glass og
ferdigfruktkompott og fjernsyn og fakkeltog for fødeloft og fjesbok og fem
tusen twitterfølgere idet fødselen finner sted og formidles i kortversjon eller
første bleieskift foretas av pappamannen og uten frittalende,
dagsordenproduserende feministers forherligende forkynnelse av yrkeslivets
frihetsevangelium type Marie Simonsen: Ekte kvinner baker ikke cupcakes. De
spiser dem på vei til jobb. I kvinnenes minnebok står skrevet et kapittel om
husets arbeidsomme engler, feilaktig likestilt med Draperdamen i estetikksammensuriet
Mad Men, eller med de velkledde reklamefigurene fra husmorfilmenes lerret,
lykkelige utøvere av sitt yrke, pene og pyntede og prektige utenpå, men bare
utenpå, for inni, folkens, i dypet av deres sjel og skjult bak deres skjønnhet
finnes en tristesse, en ufullendt person, en immanent skikkelse, behørig
behandlet i Simone de Beauvoirs bok Det annet kjønn, et talent på avveier, en
personlighet som begrenses til å leve backstage i det kjønnsrollenes maskuline
praktnummer fremføres på livets scene. Nå, i den moderne, frigjorte kvinnens
tidsalder brukes briller som altså avslører fortidens fulltidsværende husmor
som dypt ulykkelig, som en pyntedukke, en støvjagende tomhet, undertrykt og
uvitende. Den lykkelige hjemmeværende fantes ikke, sier de, hun var en myte. En
myte? Stemmer det? Eller er brillene som brukes en feilvendt kikkert? Som
preges av avstand, av tidens slør og ståsted og samtidens synsvinkel og
kulturelle stemme? Hvor langt tilbake strekker minnene om noen seg? Uten at de
endres? Og kan det være at de ulykkelige kvinnene vi ser egentlig er oss selv? De
frigjorte, uten nærkontakt med sine egne barn, uten innsikt i språket som de
små bruker i sin formidling fordi vi aldri tar oss tid til å lære dem å kjenne,
uten kontakt med framtidens forvaltere, vårt eget kjøtt og blod, fordi vi
tenker yrke over alt og alle og plasserer minsten og mellomsten i institusjon
så fort noen roper fra kontoret; skynd deg, kvinne, for din faglige kapital
visner, selvet ditt blekner og karrieren din kapitulerer?
Min mor
er ingen myte. Hun levde og lever og likte og liker sitt liv. Som husmor, i den
tid da barna var små, var hun ingen stilisert Draperdame, hun var en hverdagens
So Nyo Pak. Hun var den usynlige søm som holdt familien sammen, hun slet fra
morgen til kveld for sine egne, i sitt eget hus og nabolag, hun sydde klær, førte
regnskap, vasket tøybleier, laget boller og spiste dem sammen med sine små, med
oss, hun er minnet jeg bærer på, et godt minne, et trygt minne, et minne jeg
betrakter med ærefrykt. For hun var til stede. Hun hørte meg. Hun så meg. Hun
forstod meg.
Maria og
Marta møtte Jesus og ble hans følgesvenner. Men de to kvinnene omgikk sin mester
på merkbart forskjellig vis. Så forskjellig at deres historie henger som et
smykke på fortellerens hals, overlevert fra generasjon til generasjon gjennom
to tusen år. Marta stelte hus og hjem og la til rette for fest og nytelse og
Maria knelte ved Jesu føtter og lyttet. Martas måte var tyngst. Og til tider
ble hun et fyrverkeri av irritasjon over sin søsters manglende deltagelse i
arbeidet med gryter og surdeig og krukker og kar. Men Jesus så hennes vrede og formildet
hennes sinn; Maria har valgt den gode del, sa han, som ikke skal tas fra henne.
Jeg ser en Marta i Marie Simonsen. En irritert utearbeidende kvinne, travelt
opptatt med alt som skal stelles i stand, der ute, disiplinert og taktfast i
arbeidslinjens strukturerte hverdag, og hun ser de få som er hjemme, med barn,
de som er stille tilstede og steller sitt hus, de som har valgt den gode del.
Hør, Marie, du gjør deg strev og uro med mange ting. Men ett er nødvendig.
Husmødrene har valgt den gode del. Og den skal ikke tas fra dem. La dem
fortsette sin stille ferd, for de forvalter en årelang kunnskap som kan gå tapt,
kunnskapen om våre barn, om deres liv og leven i sine egne familier. Husmorens
fallende eksistenskurve kaster grå skygger over den oppvoksende barneflokk. Det
neste slektsledd løsrives fra sine nærmeste når tolvmånedersstadiet nås, på
ustø bein og uten ordene i sin makt, forlates de i statlig godkjente
oppbevaringsbokser med voksenkontakt som en snart fraværende nøkkel.
Oslobarnehagene, for eksempel, nedbemannes, personellet streiker fordi
småfolket behandles uforsvarlig, pedagoger, de sosiale foreldrene, som skal
sikre podenes trygge utvikling og oppvekst, er i fåtall, og blir bare færre.
Sju prosent av de norske fireåringene har angst, viser en ny undersøkelse fra
NTNU. Psykologspesialist Kåre Olafsen sier til NRK at et av de viktigste
tiltakene for å forebygge angsten er først og fremst å ta seg tid og bevege seg
i barnets eget tempo. Simen Tveitereid spør: Hva skal vi med barn? Og peker på
hurtighetssamfunnets manglende nærhet til de små. Likhetsfeminist Nina Bjørk vil
forby barnehager for de aller minste blant oss, hold dem hjemme til de er minst
to år, er hennes grunntanke. Morgenbladets leder i slutten av november er et
hjertesukk til alle foreldre, etter et tankevekkende debattinnlegg fra psykolog
Heidi Tessand, som røper sine refleksjoner rundt diagnostiseringen av barn, for
oftere og oftere er foreldrene og deres manglende tilstedeværelse problemet;
skru av teknologiens nyvinninger, skriver Morgenbladet, koble fra de sosiale
medier og se barna, lytt til barna, vær med barna.
Foreldreforsvinningen
er forunderlig. Vi vet så altfor godt om den, men gjør intet, bortsett fra å
rope høyt når noen få kvinner velger hjemmelivet og moderskapets
fulltidsstilling, for da beskylder vi dem for å sluntre unne, for ikke å bidra,
for å ha for små ambisjoner, feilaktig symbolisert av cupcakene.
En mor
forsvant fra jernbanestasjonen i Seoul. Og mødre forsvinner fra sine hjem.
Mamma, kom tilbake!
Kommentarer