En seng står og venter

En litterær adventsluke

En seng står og venter

Av Tone R. Skartveit

Hun gikk forbi huset i morges.

Jeg så henne fra mitt vindu.

En gammel kvinne. Fra en tid før min. En mor. Med tre barn i sin minnebok. De er voksne nå, hun er alene.

Tegningen i hennes ansikt fortalte om de mange gjøremål.

Jeg så linjen som gikk fra barnekår til ungdommens kranglete år, jeg så dybden i furene som gjemmer byrden av bekymringen, over barnet som skjuler sitt indre og glemmer sitt smil, tenåringen som krever og tar, men sjelden gir, som forventer, men sjelden takker, en mor er en selvfølge, en stille tilstedeværelse, en mor er tilværelsens usynlige søm, som holder familieplagget sammen, hun er de foldede hender, den trygge bønnens evige bruker. Jeg så linjen som gikk fra banken til hverdagens budsjett, de mørke ringene som rommer fortvilelsen når pengene tar slutt, før tiden. Jeg sanset linjen som gikk fra barnesengens vuggevise, sov søtt, vesle pode, min lille venn, gå til din seng, vandre stille gjennom nattens drømmerike, jeg sanset linjen i hennes ansikt som gikk fra barnesengens vuggevise til våkenatt og tomme rom, hvor er du, jenta mi, når kommer du hjem, ved morgengry? Tegningen i hennes ansikt viste pliktene, konfliktene, sorgene, gledene.Tidens takt har formet hennes kropp. Krokete i ryggen. Tung i beina.

Hun er en av livets salmer, kvinnen, på en hvit, hvit vei. Gatene, de hvite gatene, kledd i snøens diskrete drakt. Her er lyst nå, i mørket. Ser hun lyset, synger hun fremdeles salmen, den som er hennes egen?

Eller har hun stilnet?

Er hun ikke mer enn selvfølgen?

Jeg så henne stå slik, under himmelens morgentrøtte skylag.

Jeg så henne fra mitt vindu.

Og en luke åpnet seg over henne, hun så opp, mot glansen fra en evighet, og en velkjent engleskare sang, ja, de sang, for henne, tror jeg, for den gamle kvinnen, hun som ingen lenger vet om, mitt hjerte alltid vanker, sang de, og en luke åpnet seg og hennes ansikt ble kjærtegnet av Guds hånd, han tegnet en linje fra den hvite vei hun vandret på til en seng som står og venter, i Jesu føderom, velsignet julenatt.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Å kaste et år

Å kaste et år J eg kastet et år i søppeldunken i dag, fullt av tegn og ringer og streker og setninger og navn og tall og rosa og rødt og blått og svart, fullt av spor, levd liv, et år, 365 dager, med bare bein, sprikende tær i sanden, uten kloakklukt i nesen, eller med skjerf i halsen og støvler, og en barnehånd i min, som et skrik i motvind, eller synlig vitne til en vridning og rykende korsbånd på banen, og lyttende til en forsvarstale uten glød og glans og fornuft, eller i retrotilstand med armen mellom to mennesker i bevegelse og følelsen av komminutt dorsalt dislokert ekstraartikulær distal radiusfraktur, tverrgående, legestandens latinske betegnelser, språket utenfor språket, eller innenfor, (takk, Cathrine) eller redd, sårbar, skjelvende blant alles synlige liv, uten inntekt, med utgift, som et halvspist eple noen gikk i fra, et sådant som ingen lenger vil ha, med en ode til gipsen i hodet, gleden over hjelpen, systemet

Les mer

Lytt, du jord

Mika Lytt, du jord Jakob, ditt opprør lukket min dør! Israel, din avgud er svikets brud! Du skal spise, men ikke bli mett. Du skal sove, men alltid være trett. Mitt folk, hva har jeg gjort deg? Svar meg! Nå stiger jeg ned, tar galskapen bort, fjerner din urett fra Jerusalems port! Du skal så, men ikke høste. Du skal gråte, men ikke trøste. Mitt folk, hva har jeg gjort deg? Ve meg! Se fjellene smelte og dalene revne! Ja, alt vil jeg velte, og for døden stevne! Du skal herje, men ikke bli stor. Du skal føde, men ikke bli mor. Mitt folk, hva har jeg gjort deg? Frykt meg! For urett er gjort, Gud er tatt bort. Smak min vrede; en jord uten glede! Du skal senke sverd, og pløye din jord. Du skal forkaste krig, og lovsynge Guds ord. Mitt barn, hva krever Herren av deg? Følg meg! Lytt, du jord. Ikke gråt og klag. Se, jeg har gitt deg en ny dag! Du skal ikke ofre, men gjøre rett. Du skal vandre med Gud,

Les mer

Last mitt skip, sønn

ESSAY 3.plass i essaykonkurransen arrangert av festivalen Kåkånomics 2019, i samarbeid med Klassekampen. Publisert på Harvest juni 2020 Last mitt skip, sønn Hva sier du? Regner det ustanselig? Stiger havet og fylles kjelleren med sjøvann? Men regnbuen, ser du den? Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne, egentlig. Kanskje med en kontoutskrift, så vet du at jeg mangler kapital. Eller med en bekjennelse, bare for å signalisere at jeg øyner håp, i Gud. Eller med en ørliten teknisk innføring i hvordan sette en venstre, høyre finte med overbevisende vekt på første forflytning, i en individuell aksjon i fase åtte på håndballbanen, for å vise at min hverdag er forseglet med organisert idrett. Eller kanskje begynner jeg med å vise et bilde av mitt hus, hvitmalt og vertikaldelt, og sier noe om at her, her bor min nære familie, de fem barna, mannen min, hunden og kattene. Nei. Jeg begynner ikke slik. Jeg begynner med en bønn. En bønn i ord. En flyt av setninger og

Les mer

Pauserom

Søk i denne bloggen