Pauserom

Fotballfeminisme Over kvinnenes fotballbaner ligger et rosa teppe. Og de ballspillende kvinner er til pynt. Men her er så taust. Av Tone R. Skartveit - Jeg kommer aldri til å like å se damer spille fotball, aldri, sier mannen i huset. Og han får støtte fra uventet hold, fra sine barn, sønner og døtre, de nådeløse, oppvokst i de frigjortes tid, uten kjønnsstereotypiske overbygninger, samtidens friskeste skudd på generasjonstreet, som med analytisk blikk ser en saktegående greie, en gjeng framtunge frodigheter på en oversized bane, som små paljetter på en dansende bluse, feminine utøvere løpende etter en ball, på tilfeldighetens vis, målløse i all sin fremferd, i et spill uten spenning, uten styrke, uten briljans. - Fotball er for menn, sier far og barn og er ufravikelige i sine standpunkt. Og mor tenker at de tar feil. De ser uten å se. De taler uten å tenke. For i fotballens rike er ikke alle like. Her er mangfold. Og kjønn med ulike fysiske forutsetninger. So

Sitrondråper Du er et speil. Jeg er et speil. Vi speiler hverandre. Og mister stadig mer av oss selv. Men sammen er vi alt. Av Tone R. Skartveit There is a king in you, synger Donald Lawrence, med sitt kor, i tjeneste for Gud. Troen på storheten i deg selv, kongen i ditt indre, skal løfte deg ut av slitasjens sørgelige selvbilde. Lawrence henvender seg til taperen, til den svake, misbrukte, tvilende, glemte, han løfter deg oppover, oppover, messer deg mot himmelske sfærer, der hvor skaperen bor, there is a king in you, du er av herskapelig herkomst, omfavn din indre aristokrat, synger han. Og er på nett med de nåtidige, med den personlige treneren, coacheren, mentoren, fagfolkene som skal frigi ditt potensial, løse deg fra krykken som ditt talent hviler seg på, løfte din personlighet ut av fatlet den ligger i, sage opp ditt mumifiserte selvbilde. Individualismen er det moderne menneskets krone, den glitrer og gløder på toppen av hvert hode, om du er hedning eller

Ikke bare ord Av Tone R. Skartveit  Tusen ord om lite. Eller hundre ord om mye. Ord, bare ord, og innlevelsens korte levetid. Ute er himmelen blå. En senket sol tegner skygger på husveggene. Høsten holder sine varmeste armer rundt oss. Hundre ord om mye, eller femti ord om alt. Artikkelen på NRKs nettside, om mulige massakrer, om hundre foreldreløse barn. Kanskje flere, kanskje færre, åtti, sytti. Alene på et barnehjem. I Goma. En by i Kongo. På grensen til Rwanda. Der krigsminner er tunge skyer over hverdagen. Stiftelsen New Chance bygget barnehjem, og kledde dagene med nye muligheter. Men fra skyene faller fryktens regn. Lyden av stemmer. Fra en barnehage i nærheten. Småtasser leker i vannpyttene fra i går. Frydefull lek. Skapende samhold. En sirene synger sin varsel i det fjerne. De voksne sier: Ingen fare, barn,  bare lek dere, bare lek. Femti ord om lite, eller tjue ord om dødens venterom, fullt av redde barn. Militsen herjer, M23 i kamp mot Mai Mai, mot milita

Nakent, nært, nåden Ingenting synges som nåden, den nåden,  nakenhetens nære speil. Av Tone R. Skartveit Men hvem nevner vel nåden nå, i en tid hvor tro er forbi og ord om Gud er grunnløs poesi og tomhet og musikk er mekanikk og rytmisk virkelighetsflukt uten speilets funksjon, men take of your mask, synger Dylan i kraft av Guds hellige ånd og jeg oppdager minnet om den pene piken, for hun var pen, den gangen på begynnelsen av åttitallet, en av dem som guttene drømte om og lengtet etter og kjærlighetens sanger handlet om, no doubt in my mind where you belong, lyst, langt hår, melkehvit hud, klare blå øyne, smal nese, sweet angel virgin, sweet love of my life, klassisk pen, og annerledes, for hun hadde klare meninger, piken, gikk motstrøms, listepop var ikke hennes greie, ikke moteklær heller, masseproduserte begrensninger, mente hun, men på en stillferdig måte, hun spilte sine kassetter på festen i klassekompisens hus, alene hjemme, hun spilte sine kas

I mannens makt Med dobbelsized brystparti, nybrøytet bekkenbunn og morsfølelse i fritt fall, gir kvinnen fra seg spedbarnet, i kjønnslikestillingens forbaskede navn.   Så skjer det igjen. På ny. Atter en gang. Kvinnen blir lurt. Fratatt selv det lille hun har. På tross av hundre års erfaring med offentlig deltagelse og medbestemmelse og stemmerett, står hun spak og ser på at menn brøyter seg inn i rettighetsterrenget som i utgangspunktet var tilrettelagt for en kvinnes ferdsel; det særnorske, betydningsfulle barselåret, det offentlig bevilgede og godkjente borte-fra-jobben-året, fødselspermisjonen, gradvis opparbeidet og lovliggjort siden 1956, da mammadamen for første gang fikk lovfestet rett til 12 ukers barselpenger, fødselspermisjonen, som er driftet frem med utgangspunkt i morsfølelsens behov for et drivhus, muskelmassens og bekkenbunnens livsnødvendige rekreasjonsperiode, puppeverdets høydepunkt, mor-barn-løsrivelsens pauserom. Et velsignet år, som i utgangs