Pauserom

  Et etterord, til  En treners bekjennelser «Borte er bakken opp, fra nede, på bunnen blir de stående, de som hadde anledningen, men undervurderte konsekvensene.» Fra pappas dagboknotater i Norsk lærerlags almanakk fra 2001/02   Bakken opp er borte, skrev min far. Min første trener. Han som slet seg ut på ungdom og egentrening og skoleelever. Han som fikk meg til å spise. Han som forløste de lange kastene. Han som stadig kikket seg tilbake og undret seg over valgene han tok. Bakken opp er borte, skrev han. Den bakken som kom fra bunnen, der nede fra, der hvor han hadde vært. På bunnen blir de stående, skrev han. Hvem? Hvem blir stående? Hva mente du, pappa? De som kunne satse? de som hadde muligheten, men som ikke tok hensyn? de som ikke justerte og balanserte og tilpasset og endret sin måte og metode? hvem, pappa? Jeg vil aldri få vite hva han mente, jeg leste min fars tekster så altfor sent, jeg brukte tiden på andre ting, min nysgjerrighet handlet ikke om

  ( Fra "En treners bekjennelser")  Jentene er ett år eldre. Og de er mange. Sesongen er snart i gang. Trettenåringene er oppdagerne. De vil så mye. De prøver seg frem. De deltar på flere arenaer. De prøver ut. De vakler. De vinner. De våger. De faller. De vurderes. De er ikke lenger barn. De er ungdommer. Et nytt mål kan brukes. Et nytt trappetrinn innføres i treningshverdagen . Samlingen. Prestasjonen kan veies. De sterkeste synliggjøres. Galskapen tøyles. Livsgnisten rammes mer og mer inn. Benken er mindre dynamisk.   Trenerteamet samles. Sesongen planlegges. Årshjul. Målsetting. Periodeplan. Verdier. Spillerutvikling. Den andre treneren har bestemt seg, og sier: Vi skal ikke rullere på de spillerne vi sender på samling. Jeg ser på ham. Venter litt, før jeg sier: Men kretsmiljøet er tydelige på at de anbefaler, og ønsker, en rullering på spillere. Jeg var på møtet. Jeg hørte dem selv. Var du der? Han rister på hodet. Unødvendig. Vi sender de beste av

  Å flyte litt Å vaske ord i den sorte baljen, og henge dem opp der, på samtalens snor, værbitt or not, ute under blå himmel, blafrende i etterdønningene av en lillebror, han føk forbi, så du? en superhelt i svingen, med øredøvende god gli. Åh, slapp av, gitt! roper du, let’s flyte litt, flow, BroMio, kom, kom, sett deg ned, du Menneskesønn på bibelsk vis, let’s samle ord til livet, lissom, i denne verdens vrimmel, ikke være så hot, chille maks, seile på livets hav, hæ? sier du, kløende på knærnes skrubbsår. No, no, brøler fartsfriken, frisk bris på tre hjul, i dine spor, MichiBro, der i hagen vår, Edenlike, it is.    

  Jul Herrens tegn Jeg vil synge din sang, Immanuel. Jeg så stjernen gå opp over stallen i kveld! Å, men jeg har kvaler, for de vil korsfeste din kropp.   Hør, dere himler og lytt, du jord, for Herren taler.   Jeg vil vise din nåde, Guds sønn. Jeg hørte Marias rop da hun fødte i lønn! Å, men jeg frykter min bror, denne krigen og hatets dop!     Hør, dere himler og lytt, du jord, for Herren taler.   Jeg vil knele ved din krybbe, Israelshyrde. Jeg vil dra til Betlehem, følge gjeterne, uten byrde, og se at folket stimler i fred mot ditt himmelhjem!   Hør, dere himler og lytt, du jord, for Herren taler.

  Skrevet med Guds finger Å, om jeg så deg, Moses, der du steg ned, fra fjellet, med lovens skrift, i Herrens sted.   For et syn du må ha vært, omgitt av flammer, i en ørken, tørr og varm, som en tordnende hammer.   Var du mager, blek likevel? med ord fra Guds finger, på to tavler i stein! Hør, klokkene klinger!   For det var kirken du bar til ditt folk, dine venner! Men du møtte en avgud, bygd av menneskehender!     De bøyde av fra Herrens vei, der ved fjellets fot, glemte havets tørre lei, og Mose store mot.   Å, du ble harm, Moses, og grep de ti bud, ja, kastet dem fra deg, knuste ordene skrevet av Gud.   Alt ditt arbeid, alt ditt strev ble en ny bønn om nåde for ditt elskede folk, en himmelsk, ufortjent lønn!   Å, om jeg så deg, Moses, i all din kraft og nød, ville jeg ha trodd, for å leve etter min død?   Jeg vet ikke! De feilet jo, Israels folk, flyktende fra Egypt, selv de, som på underfullt vi

  Etterklangen Du, min tåre, din vei nedover mitt kinn langs et riss jeg ikke merket før nå, en svak nyanse, en dypere fure en forsoningens føring langs nesens rygg.   Er dette minnets vei? Er det hans spor?   Å, etterklangen, ensomhetens grunntone, du sitter der, på din faste plass, jeg ser deg jo, barnet mitt, jeg kjenner deg, åndedraget, den varme pust, du var min, min, min.   Du, mitt hjerte, dine slag i dypet av mitt bryst i en takt jeg aldri før har kjent, et ukjent pulsslag, en ubrukt åre, lengselens favntak rundt livskraften.   Er dette sorgens sang?     Er det hans spor?   Å, etterklangen, tonespillet fra en kropp, dine lyder, musikken fra vekstens vilje, stegene dine over stuegulvet, de små, søkende, de harde, sinte Guds stjernestøv, barnet mitt, dekker dine riss, i meg, meg, meg.